Stillheten 2

”It’s been seven hours and fifteen days, since you took your love away..” Ja, hvem kjenner vel ikke til disse ordene?

Cinnead O’Connors sang fra det glade 90-tallet. Akkurat nå minner disse ordene meg om deg. Ikke fordi jeg har hørt mye på sangen den siste tida, men fordi jeg kan se mye av meg selv i henne når hun synger. Det har nemlig vært stille fra deg en stund nå. En lang stund. For lenge, dersom du spør meg. Men jeg er vel egentlig ganske inhabil i denne saken... 23 dager. Det er lenge det. Ikke lenge i den store sammenhengen, men lenge hvis man venter på noe. Og spesielt siden du sa at jeg ikke hadde ødelagt noe den natta. Jeg vet ikke lenger om jeg burde trodd på de ordene dine...

Du sa at du ikke var en player, men oppførselen din nå tyder jo på nettopp det. Jeg har inntrykket av at jeg var interessant så lenge du kunne få meg, så lenge jeg var tilgjengelig for deg. Når jeg så ikke gav deg det du ville fikk jeg bare en kald skulder. Det gikk fra å være fint mellom oss, en tid med mye kontakt og søte meldinger til en endeløs stillhet. Den gnagende stillheten. Jeg føler meg ikke lenger så ensom, men mer sårbar. Selv om livsmottoet innebærer at man skal elske som om man aldri har blitt såret, er jeg likevel reddere enn noen gang for å gi for mye av meg selv.

Akkurat nå er jeg faktisk glad for at jeg ikke gav deg stort mer enn selskapet den natta. Når jeg ser åssen du behandler meg etter det, kan jeg bare tenkte meg hvordan ting ville vært mellom oss hvis det faktisk hadde skjedd noe... Eller? Dette er sånt man bare kan spekulere i, men jeg kommer nok ikke til å legge tanken død på en stund. Det er en tanke som har tatt mye tid, en tanke som gjør vondt. En rar tanke. En stor tanke. En umulig ting å spekulere i nå, rett og slett fordi bare du vet svaret. Svaret ligger et sted i stillheten din.

Jeg har bestemt meg for å la stillheten seire i denne omgangen. Du sa at du nok ikke kom til å prøve deg på no sånt en gang til etter en avvisning, men jeg hadde likevel ikke trodd at det skulle bety total stillhet. Vel, goes around, comes around. Two can play this game ;) Hadde jeg bare visst hvordan det perfekte spillet skulle spilles, så hadde alt vært så mye enklere. Det enkleste hadde vel egentlig bare vært å glemme deg og gå videre. Prøve på nytt og lære av det som har skjedd. Enkelte feil kan man ikke rette opp i og da kan det være like greit å begynne på nytt med blanke ark.

Jeg kommer nok likevel ikke til å gå videre med det første.. ”Cause nothing compares to you.”



15 juni 2007