Stillheten

Ingenting skjedde den natta. Ja, du husker kanskje natta da vi vandret sammen over brua? På vei hjem, mot ditt hjem. Den natta hvor blikkene, avstanden og de små berøringene sendte meg til til himmelen. Det skjedde altså ingenting. Ingenting annet enn hva som har skjedd før. Likevel skjedde det mye. Ikke der og da, men i ettertid.

Jeg lurer stadig på hva som gikk galt. Hvorfor ble den gode tonen mellom oss borte? Alt virket så bra, så lovende. Så ble det plutselig stille. Den gnagende stillheten. Den stillheten som gjør at man føler seg ensom uansett hvor stor folkemengde man befinner seg i. Jeg kikker stadig på mobilen. Fremdeles stille...

Onsdagen, den sjebnesvangre onsdagen. Sa jeg noe galt? Jeg vet det var noe du reagerte på. Tydeligvis meg, selv om du ikke kunne si det. Ikke ville si det kanskje. En uke med stillhet. Noe må det jo være. Ikke at det er første gang at vi mister kontakten. Det samme skjedde i april. Da kjente jeg deg ikke på samme måte, la ikke like mye i det. Det er verre nå. Nå som jeg innser at jeg virkelig har falt for deg.

Å falle, ja. Det gjør vondt. Jeg har lært at hvis man vil vinne noe, så må man satse. Ta løpefart og kaste seg ut i det. Gjør man noe halvveis er det lettere å mislykkes, og da gjør det enda mer vondt. Dette gjelder ikke bare kjærligheten, men mer generelt. Man må tørre å satse, tørre å gi en del av seg selv til andre, tørre å stole på at du har oddsene på din side. For man er vel ikke riktig klok hvis man kaster seg utfor en klippe og tror at det vil gå bra uansett åssen det ser ut der man lander? Det er hvertfall ikke det jeg tror, og denne gangen så landingsmulighetene ganske så bra ut. Faktisk overraskende bra. Men så feil kan man ta. Love makes blind.

Jeg løp, jeg satset, jeg hoppet og jeg falt. Det gjorde vondt. Det gjør faktisk fremdeles vondt. En hel uke med taushet. Er det alt jeg fortjener fra deg?

Det skjedde ingenting den natta. Kanskje det er nettopp det som ble galt?

En kvinnes behov

*Hun trenger oppmerksomhet fra en som bryr seg om henne.

*Hun trenger hjelp fra en som har lyst til å tilfredstille behovene hennes.

*Hun trenger perioder da hun slipper å tenke på hva alle andre ønsker, og da noen istede som tenker på hva hun vil ha.

*Hun trenger noen som vet hva hun liker og som legger planer slik at hun ikke engang trenger å tenke.

*Hun trenger noen som forutser hva det er hun trenger og ønsker seg, og som tilbyr henne hjelp uten at hun trenger å spørre.

*Hun trenger noen som legger merke til henne, elsker henne og beundrer henne.

*Hun trenger noen som savner henne og begjærer henne.

*Hun trenger å elske uhemmet og å stole på at hun vil bli elsket tilbake.

*Hun trenger at noen bryr seg om hennes velbefinnende, forstår hva hun gjennomgår og erkjenner verdien i følelsene hennes.

*Hun trenger å ha noen å betro seg til som hun kan stole på, og som ikke misbruker tilliten hennes ved å avsløre hemmelighetene hennes for andre.

*Hun trenger noen som betrakter henne som spesiell.

*Hun trenger noen som kan hjelpe henne i hverdagen, slik at hun ikke føler at hun må gjøre alt selv.

*Hun trenger noen som hun kan ha lidenskapelig intimitet sammen med.

Losing my best friend...

I wish I could do this the way you do. Just shut of all my feelings.. Thanks for everything. You'll always be the love of my life.

< /3 < /3 < /3



Amiel - Lovesong

Thanks, you've been fuel for thought
Now I'm more lonely than before, but that's okay
I've just ready-made another stupid love song

< /3

Close to you

Lørdag natt. To mennesker. Vandrende over brua på vei hjem fra byen, snakkende om alt og ingenting. To mennesker. Tilsynelatende gode venner, men omverdenen vet ikke at de knapt kjenner hverandre. De har riktig nok hatt en del kontakt de siste to månedene, men man kan likevel ikke si at de kjenner hverandre. Ikke på det planet, ikke på den måten.

Lørdag natt. Bare en time senere. To mennesker i samme seng. Fremdeles snakkende, nå med en mer flørtende tone. Usikre blikk. Forsiktige berøringer. Man ønsker så mye mer, men tør ikke å vise det helt. Redd for avslag. Redd fordi man ikke kjenner hverandre. Likevel så nære hverandre i det blikkene møtes. To sjeler, en tanke. To mennesker, du og jeg.

Søndag morgen. En hånd strekker seg tvers over senga. Berøringen gir meg frysninger på ryggen. Frysninger av den gode typen. Jeg snur meg og to blikk møtes. Usikkerheten kan føles i lufta mellom oss. Uansett hvilke ord som bryter stillheten vil det bli feil. Jeg trekker meg forsiktig nærmere deg. Det lure smilet ditt sier så mye, men avslører samtidig ingenting. Du drar meg tettere inntil deg, legger de varme armene dine rundt kroppen min. Følelsen av trygghet. Tilhørighet. Leppene våre møtes forsiktig, litt nølende. Det føles riktig. Det er her jeg hører hjemme..