En varm trikketur på en kald høstkveld

Jeg opplevde en ny situasjon i dag, en ny side ved en by som jeg mener er fylt med kalde mennesker. Ikke fysisk kalde som man så lett kan bli i disse kjølige høstdager, men innesluttede og lite sosiale i forhold til mennesker man ikke kjenner. Det er nemlig ikke bare en myte at folk i nord har denne kalde siden, og det er kanskje ikke så rart når man tenker på hvor lite fysisk kontakt man får med sine medmennesker og naboer når man største parten av året er polstret og pakket inn som om man skulle på polferd. Ja, det er jaffal ikke langt fra sannheten. Men i dag opplevde jeg altså en ny tilstand. Det var bursdagsfeiring hos en venninne i Bærum og jeg valgte å tilbringe kvelden der. Da de andre nærmere midnatt valgte å sette kursen mot Bærums ”fantastiske” uteliv, fant jeg ut at jeg heller ville dra hjemover. Jeg satte kursen mot trikken og fant meg et ledig sete da jeg kom meg ombord. Det var lite folk, men det passet meg egentlig bra. Desto nærmere sentrum vi kom, desto flere folk kom det også på. Ganske logisk ettersom det var lørdag kveld og nærmet seg ”dra på byen”-tid. Disse fakta vil da også si at det var alkohol inne i bildet, som det seg hør og bør være når man skal gjøre byen utrygg på en god lørdag. Jeg tror kanskje det var denne alkoholen som var årsaken til den hittil ukjente situasjonen som oppstod. For på en relativt kald og regnfylt høstdag i dette nordlige land begynte nemlig folk å snakke med hverandre. Ikke på den måten som man skulle tro, sånn venner snakker med venner, men man snakket nå altså med fullstendig ukjente folk. Folk man ikke hadde sett før og trolig heller aldri kom til å se igjen. Skjønt man aldri skal si aldri, med tanke på hvor liten denne byen faktisk er. Det var en koselig opplevelse. En situasjon som gav meg tro på at vi ikke helt kan gi opp å bli kjent med nye mennesker, selv om man vanligvis opplever menneskene man møter på gata som innesluttede og kalde. Jeg tror rett og slett at jeg skal begynne å kjøre mer trikk på lørdagskveldene :)

1 down, only 2 to go

Jeg snakker om oppgavene jeg holder på å skrive i forhold til mine mange kurs på skolen. Ja, det har seg nemlig sånn at når man velger visse retninger innen høyere utdanning så må man skrive oppgaver underveis for å bevise at man faktisk har lært noe. Ellers får man ikke ta eksamen. Ganske greit det, tenker du kanskje. Og, jo, jeg er enig i det. Det er faktisk veldig greit at noen på en måte fremdeles "passer på" deg, sørger for at du MÅ gjøre noe litt før den siste uka før eksamen da alle plasser på lesesalen er okkupert av skippertakmetode-studentene.
Jo, det er greit med oppgaver. Bare ikke fullt så greit når man har tre slike oppgaver som skal leveres i løpet av en uke. Så her sitter jeg da. 12 timer og 9 minutter på overtid faktisk. Vel og merke i forhold til leveringsfristen på oppgave nr 2. (Oppgave nr 3 skal heldigvis ikke leveres før fredag, noe som vil si at jeg fremdeles har 36 timer på meg. Skulle bare så gjerne brukt de 36 timene på litt mer enn å skrive oppgave da!) Jaja.. Det er ingenting å gjøre med det. De kan jo ikke akkurat gjøre meg et hode kortere bare fordi jeg er litt sent ute. Better late, than never! Men når man ser sånn på det så kan det kanskje være en fordel å faktisk skrive på denne oppgaven da, i stedet for å blogge. Såååå... Ha en fin natt folkens! Det skal jaffal jeg ha...

En blogg om egentlig ingenting, men likevel så mye..

Jeg hører den rytmiske duren av telefonen min som vibrerer mens den ligger på kjøkkenbordet. Jeg tar en rask titt på displayet før jeg bestemmer meg for å svare, noe jeg vanligvis aldri gjør. "For en uvane", vil du kanskje tenke, men jeg er ikke enig i det. Det har faktisk blitt slik at folk ikke lenger forventer at jeg tar telefonen når de ringer. Å ringe meg er en måte å gi beskjed om at de vil snakke med meg, slik at jeg kan ta kontakt når det passer. Det er slik det er, slik det har blitt. Veldig greit egentlig synes jeg :) Men denne gangen tar jeg altså telefonen. "Hva? Kommer du allerede nå? Ahh.. Åkei da.." Jeg drar litt på ordene før jeg trykker på den røde knappen som markerer en slutt på den korte samtalen. Trodde jeg hadde litt bedre tid enn dette. Det tror jeg alltid. Akkurat nå kunne jeg faktisk trenge litt bedre tid også, men det er ikke bare å be om sånt. En avtale er en avtale, tida går bare så mye fortere enn jeg hadde trodd.

Å hvile, - på grønn resept

Jeg må roe ned. Virkelig roe ned. Etter å ha gått på høygir på jobb i hele sommer og på begynnelsen av høsten for å komme skikkelig i gang med studiene, begynner jeg rett og slett å bli utslitt. Nesten som det kosedyret man hadde nå man var liten. Det man dro med seg overalt og som var både høyt og lavt i løpet av en dag. Ja, det er jaffal ikke langt fra. Sånn bortsett fra at man ikke bare kan kjøpe en ny 'meg' hvis jeg blir litt slitt i stoffet eller ørene begynner å løsne.. Kjenner det godt i beina etter å ha løpt byen rundt på jakt etter egentlig ingenting og kjenner det i hodet etter å ha vært sosial hele helga. Ikke minst skjønner jeg det på det faktum at jeg nesten ikke sover lenger. Jeg er jo med på det meste som skjer og gir meg ikke før jeg har gjort enda litt mer enn det som kreves. Men nå er jeg sliten. Og jeg innrømmer det! Og det skjer jo ikke ofte at jeg innrømmer at noe er galt eller at jeg ikke orker. Synes nesten jeg fortjener en applaus for det, eller kanskje ikke. Men nå blir det forandringer her.. Både positivt og negativt. Kanskje mest positivt, ettersom det ikke er noe deilig å føle seg mer eller mindre fullstendig ødelagt til enhver tid. Så dagen i dag har jeg bestemt meg på å bruke på å gjøre INGENTING! Og det skal bli deilig det :) Så...ja, hva skal jeg finne på da? Var visst ikke så lett likevel dette..

16 september

Ja, nettopp. 16 september. Det er dato'en i dag. En søndag, og enda en regnværsdag. Er det noe jeg har glemt? Hmm.. Det føles jaffal sånn.. Jaja.. Ny dag og nye muligheter. God morgen, alle sammen :)

Unloved...?

Jeg ble glemt. Ja, rett og slett glemt. Av min egen familie! Jeg hadde sagt ganske så tydelig at jeg ville være med når de skulle kjøre til flyplassen, men de gadd ikke engang så mye som å stikke hodet innom og si hadet når de gikk. Det gjør de alltid. Derfor vet jeg at jeg ble glemt. Og det føles ikke bra.

*trist meg*

Verdens beste!!

Jeg har verdens beste svigermor. Eller "svigermor" blir vel litt mer riktig å si. For hun har jo egentlig ikke den rollen for meg lenger, selv om det i praksis kommer til å bli sånn fremover likevel. Litt rart, men samtidig veldig koselig.

Grunnen til mitt svigermor-hyllest-innlegg er at jeg var innom hos hans foreldre igjen tidligere i dag. Lørdags-lunsj med min gamle familie :) Det er noen år siden sist vi satt sånn, men det var fremdeles like koselig. Og hun er fremdeles den beste! Syntes det var så koselig å se meg igjen, sa at de hadde tenkt mye på meg, håpet at jeg kom oftere innom fremover og sa at de gledet seg til å se mer til meg. Og ikke minst sa hun at det bare var å si fra hvis jeg trengte noe. Tilbød meg til og med å låne bilen! "Ja, vi har jo flere biler enn vi egentlig trenger, så det er bare å si fra hvis du vil låne den innimellom." Den dama er rett og slett fantastisk... Hva skulle jeg gjort uten..?

Jeg kan jo ikke avslutte dette innlegget uten å ha nevnt svigerfar også. Eller "svigerfar" that is. Han var jo tross alt også tilstede. Mannen jeg tidligere alltid har respektert høyere enn noen annen, sett opp til og nærmest fryktet, viste seg å bare være koselig og imøtekommende. Trodde aldri jeg skulle få oppleve han sånn. Han var som den vanlige mannen i gata, selv om man fremdeles kunne merke at han er en utrolig intelligent mann som er verdt å respektere. Det som virkelig slo meg i dag var den utrolig menneskelige siden ved han. Den siden som jeg bare har hørt om tidligere. Ikke minst å se kjemien han hadde med 'sin bedre halvdel' var utrolig. Jeg har fått tilbake troen på at det finnes en ekte kjærlighet. De to er beviset på akkurat det.

"Velkommen tilbake til familien!" er de mest fantastiske ord jeg har hørt på lenge. Rett og slett fordi det virket så oppriktig ment. Ja, jeg føler meg virkelig velkommen. Gleder meg til å være en del av den gjengen igjen, for dette er folk du vet at ikke kommer til å svikte. Verdens beste familie.

Hverdagens irritasjonsmomenter

Jeg irriterer meg mye for tida. Kanskje for mye, men jeg synes det er greit å irritere seg litt også. Jaffal ettersom jeg vanligvis er en sånn person som bare godtar det som skjer. Ikke godtar hva som helst, men godtar at folk gjør ting på ulik måte. Det er jo sånn det skal være. Men nå er det altså mye som irriterer meg. Som plystring (gjerne høyt, falskt og helt uten at det passer inn), at det er 5 meter lang kø i den éne åpne kassa på butikken, naboer som finner ut at det er greit å ha et nachspiel som holder ca 500 andre ikke-festende naboer våkne hele natta. Og at hun jeg bor sammen med ber meg om å ta oppvasken når jeg ser at den nesten bare består av ting hun har brukt mens jeg ikke har vært hjemme. Ikke at det er noe galt i å ta oppvasken, men jeg vasker helst opp mine egne ting - og mener at det samme burde alle andre gjøre. Det å irritere seg over noen man bor sammen med er vel bare en naturlig del av livet. Jeg er bare glad for at det ikke har kommet før nå. For nå kan jeg faktisk begynne å telle ned. 2 måneder...minus noen dager kanskje. Ny leilighet, nytt sted. Mer plass, mine egne ting. Og ingen som fyller opp oppvaskkummen og ber meg vaske opp...

I nattens mulm og mørke

Det er mørkt ute. Kanksje ikke så rart siden det er midt på natta. Likevel er jeg våken. Helt alene i det stummende mørke. Det er både en deilig følelse, samtidig som det er litt ensomt. Jeg liker egentlig nettene best. Det er bare da jeg virkelig har tid til å tenke, ettersom det bare er da jeg er helt for meg selv. Jeg er vel ikke helt alene, men har følelsen av det likevel. Det er rolig her av den enkle grunn at ingen andre faktisk tenker over at jeg bruker nettene mer effektivt enn dagene. Det er det som er farlig med å studere. Så lenge man gjør det man skal og møter opp på det obligatoriske, så er det ingen som bryr seg om hvordan man disponerer dagene eller snur rundt på døgnet. Farlig. Farlig frihet rett og slett!

Så da sitter jeg her i mørket igjen. Atter en natt. Tenkende. Det er egentlig ikke så mørkt ute heller, selv om det er natt. Jeg vet at et sted langt der ute blinker stjernene på det blå teppet mot meg. Jeg ser så vidt litt av himmelen gjennom sprekken mellom gardinene. Ikke nok til å faktisk se stjernene, men jeg vet likevel at de er der. Det er kanskje derfor jeg ikke føler meg ensom selv om jeg er alene. Jeg har jo alltid selskap i stjernene. På samme måte som det alltid er lys i enden av tunnelen.

Singel

Ja, det er det eneste ordet jeg trenger å si nå. Singel. Det ene ordet forklarer alt. Og igjen er det Facebook som har "skylden". Ikke skylden for at noen har blitt singel, men skylden for at jeg vet dette. Jeg vet fremdeles ikke helt hva jeg mener om dette nettstedet, selv om utfallet forsåvidt var litt mer positivt denne gangen. Tror jeg.

En regnværslørdag

Det regner i dag. Store tunge regndråper henger ned fra nødtrappa på det stygge blå og hvite huset som befinner seg noen meter unna vinduet mitt. Bakken er våt. Det er på en måte litt trist vær, men samtidig så vil jeg ikke kalle det trist. Jeg liker nemlig regnvær. Spesielt når jeg kan sitte sammenkrøllet i senga mi inne og bare se ut på det. Sånn som i dag, eller jaffal sånn som det har vært frem til nå i dag. Men snart må jeg ut. Jeg kan jo ikke bare sitte inne, selv om det er utrolig deilig. Har tilbringt mer eller mindre hele dagen i senga, men nå er det slutt. Spise, dusje, pakke, rydde, gå herfra. Here we go! Heim til ho mor og hennes fantastiske middager. Akkurat sånn en regnværslørdag burde være :)