Frøken Sørlands barmhjertighet over stygge rom

Jeg sitter her og nyter denne vakre søndagskvelden innendørs. Godt tilbakelent i sofaen, med beina på bordet og iste'en stående klar til å leske strupen når jeg føler det er nødvendig. Foran meg står tv'en og flimrer. Jeg var stilt den inn på tv3 hvor de for øyeblikket viser programmet 'Norges styggeste rom'. For dere som ikke har fått med dere denne herligheten av tv-underholdning kan jeg forklare det fort. Vår alles kjære Kathrine Sørland har fått med seg to designere og jakter landet rundt for å finne Norges styggeste rom innenfor diverse kategorier. Permien for å ha et grusomt rom er en total oppussing av det nevnte rommet, en vandrepokal og tittelen "Norges styggeste rom". Joda, fint program dette..


Så tilbake til stuen der jeg sitter og nyter kvelden. Denne kvelden skal altså skjønnhetsdronninga Kathrine ta for seg Norges styggeste stue. Den fant de i en leilighet i Oslo. Ja, stua der er virkelig grusom. Ødelagte møbler, litt halvveis malingsarbeid og enorme mengder rot. For å ikke å glemme at det faktisk ikke har vært vasket der siden de flyttet inn. Det overrasker meg absolutt ikke at oppussingseksperten Halvor (kjent fra Homsepatruljen) måtte løpe ut for å unngå å kaste opp.. Stua bærer tydelig preg av å ha holdt en fest eller to for mye.

Jeg er enig i at stua er grusom og enig i at den virkelig trenger oppussing. Likevel er jeg litt overrasket over at de har valgt nettopp denne leiligheten. Leiligheten fungerer nemlig som et kollektiv. Det bor to jenter og to gutter der. En herlig blanding av studenter og arbeidende unge. Ja, de fortjener virkelig et skikkelig sted å være, men er dette riktig måte å gjøre det på?

De pusser som nevnt opp et kollektiv. Det vil si et sted som i stor grad har mye gjennomtrekk av beboere og lite kontroll med hva som skjer. Jeg sier ikke at dette gjelder alle, men i stor grad de kollektivene jeg har vært borti hvor det bor flere ulike mennesker som ikke kjenner hverandre fra før. I tillegg har kollektiver stort sett tilholdssted i leiligheter som ikke eies av alle beboerne, men som kun leies. Det vil altså si at det er huseierne som er ansvarlige for oppussing, osv.

Denne leiligheten har fått en tilnærmet totalrenovert stue. Ikke bare har de klasket maling på veggene og hengt opp nye gardiner. De har også lagt inn fullstendig opplegg med flatskjerm-tv, surround-system for lyd og nye dataer på et eget studierom. Ja, det overrasker meg at de har brukt så mye penger på en slik leilighet. Hvorfor? Rett og slett fordi det i teorien er ingen som eier dette de har ordnet. Det eies like mye av alle og hva gjør man da når noen flytter? Det kjente kollektiv-problemet med gjennomtrekk av beboere, ja. For ikke å glemme at huseiere faktisk kan kaste ut folk ved å ha ønske om å flytte inn selv. Altså kan denne jobben være gjort til svært liten nytte for de unge menneskene som faktisk blottlagt seg selv og sine dårlige vaner ved å ha meldt seg på dette programmet..

Jeg har lite tro på at dette kollektivet kan klare å opprettholde standarden og ta vare på det de har fått. Ikke fordi jeg har lite tro på akkurat disse personene, men fordi jeg vet hvordan student- og kollektiv-livet fungerer. Det er synd, men sant.. Jeg må få legge til at Kathrine og design-gutta har gjort en ypperlig jobb! Stua ble fantastisk flott og jeg er sikker på at de som bor der vil få mange fine hverdager og fester i et slikt rom. Likevel tror jeg de kunne utrettet mye mer et annet sted. De hadde kanskje ikke kvittet seg med Norges styggeste stue, men de ville kanskje skapt et mer varig resultat for noen som virkelig ville hatt nytte av det over lang tid..

I familieselskap uten familien

Hva sier du til en aften ute på terassen? Med grilling, god vin, hyggelige mennesker og ild i peisen? Med gode historier, mye latter og diskusjoner om alt fra forsikringsselskaper og husbygging til ferieplaner og kakeoppskrifter. Nei, det høres kanskje ikke så verst ut..

Jeg er faktisk enig. Det er ikke så verst slik. Det vet jeg for slik var nemlig kvelden min i går. Vi var på grilling hos bonusbesteforeldrene mine (les: mormor&morfar til 'mannen i mitt liv'). En kveld fylt med alt det nevnte, og enda mer. Familieselskaper er en hyggelig greie, men det blir litt absurd når det ikke er din egen familie. Man merker at man ikke hører helt hjemme blant fire generasjoner godt sammensveiset slekt, selv om man er både ønsket og velkommen.

Jeg sliter nemlig litt med å følge med om de lange historiene om morellen (les: mor ellen), fru blom og herr hvermannsen. Mennesker jeg aldri har møtt og nok heller aldri kommer til å møte ettersom de allerede har vandret heden. Selv om historiene er morsomme i seg selv, så blir det litt feil å le med. Det ligger som mye mellom linjene i en slik historie. Det er så mye jeg føler at bare blir antagelser fra min side, selv om det er selvfølgeligheter for alle andre der. Hvis du skjønner.. Ikke minst føler jeg meg litt utenfor når alle andre har noe å bidra med mens jeg selv sitter der med glasset i hånda konstant for å skjule min manglende deltagelse.

Noe av det som reddet meg litt i går var at jeg ikke var den eneste som var der "på prøve". Jeg har tross alt vært med på leken i snart 5 år og begynner å forstå en del. Verre er det med 'frøken m', min forhåpentligvis fremtidige svigerinne. Til tross for hennes beskjedne erfaring klarer hun seg bra. Og heldigvis har vi også hverandre og man er som sagt sterkere sammen. 'Mannen i mitt liv', hans bror og vi to unge damene forskanset oss på en måte i et hjørne av langbordet i går. Uten det disse menneskene i umiddelbar nærhet tror jeg det hadde blitt en meget taus kveld for min del. Uansett hvor mye rødvin man heller i seg og denne leskedrikkens effekt på snakketøyet, så er det begrenset hvor mye man tør å slippe seg løs.

Man må nemlig spille et lite spill når man er med på slike happenings. Det er en fin balanse mellom høflighet, deltagelse og beskjedenhet. Hva man IKKE sier og IKKE gjør er minst like viktig som det som faktisk skjer når man er der. Det høres kanskje rart ut, men slik er det. Akkurat som en slags opptaksprøve eller et realityshow der du kan ende opp med å bli stemt ut på slutten av kvelden. Ikke at denne familien ville gjort det mot noen da.

Nei, takk gud for enorme mengder vin, en småberuset vertinne som for all del ikke skulle la noen glass stå tomme og en svigermor som en gang selv har vært i mine sko. Jeg overlevde kvelden og sitter faktisk igjen med noen koselige minner (i tillegg til rødvinsrusen som ikke helt vil slippe taket i dag). Ikke minst har jeg lært noe nytt. Kanskje det vil enda lettere å delta på neste familiehappening? For det er nemlig noe man må lære seg når det å passe inn i familieselskaper uten sin egen familie..