En varm trikketur på en kald høstkveld

Jeg opplevde en ny situasjon i dag, en ny side ved en by som jeg mener er fylt med kalde mennesker. Ikke fysisk kalde som man så lett kan bli i disse kjølige høstdager, men innesluttede og lite sosiale i forhold til mennesker man ikke kjenner. Det er nemlig ikke bare en myte at folk i nord har denne kalde siden, og det er kanskje ikke så rart når man tenker på hvor lite fysisk kontakt man får med sine medmennesker og naboer når man største parten av året er polstret og pakket inn som om man skulle på polferd. Ja, det er jaffal ikke langt fra sannheten. Men i dag opplevde jeg altså en ny tilstand. Det var bursdagsfeiring hos en venninne i Bærum og jeg valgte å tilbringe kvelden der. Da de andre nærmere midnatt valgte å sette kursen mot Bærums ”fantastiske” uteliv, fant jeg ut at jeg heller ville dra hjemover. Jeg satte kursen mot trikken og fant meg et ledig sete da jeg kom meg ombord. Det var lite folk, men det passet meg egentlig bra. Desto nærmere sentrum vi kom, desto flere folk kom det også på. Ganske logisk ettersom det var lørdag kveld og nærmet seg ”dra på byen”-tid. Disse fakta vil da også si at det var alkohol inne i bildet, som det seg hør og bør være når man skal gjøre byen utrygg på en god lørdag. Jeg tror kanskje det var denne alkoholen som var årsaken til den hittil ukjente situasjonen som oppstod. For på en relativt kald og regnfylt høstdag i dette nordlige land begynte nemlig folk å snakke med hverandre. Ikke på den måten som man skulle tro, sånn venner snakker med venner, men man snakket nå altså med fullstendig ukjente folk. Folk man ikke hadde sett før og trolig heller aldri kom til å se igjen. Skjønt man aldri skal si aldri, med tanke på hvor liten denne byen faktisk er. Det var en koselig opplevelse. En situasjon som gav meg tro på at vi ikke helt kan gi opp å bli kjent med nye mennesker, selv om man vanligvis opplever menneskene man møter på gata som innesluttede og kalde. Jeg tror rett og slett at jeg skal begynne å kjøre mer trikk på lørdagskveldene :)

1 down, only 2 to go

Jeg snakker om oppgavene jeg holder på å skrive i forhold til mine mange kurs på skolen. Ja, det har seg nemlig sånn at når man velger visse retninger innen høyere utdanning så må man skrive oppgaver underveis for å bevise at man faktisk har lært noe. Ellers får man ikke ta eksamen. Ganske greit det, tenker du kanskje. Og, jo, jeg er enig i det. Det er faktisk veldig greit at noen på en måte fremdeles "passer på" deg, sørger for at du MÅ gjøre noe litt før den siste uka før eksamen da alle plasser på lesesalen er okkupert av skippertakmetode-studentene.
Jo, det er greit med oppgaver. Bare ikke fullt så greit når man har tre slike oppgaver som skal leveres i løpet av en uke. Så her sitter jeg da. 12 timer og 9 minutter på overtid faktisk. Vel og merke i forhold til leveringsfristen på oppgave nr 2. (Oppgave nr 3 skal heldigvis ikke leveres før fredag, noe som vil si at jeg fremdeles har 36 timer på meg. Skulle bare så gjerne brukt de 36 timene på litt mer enn å skrive oppgave da!) Jaja.. Det er ingenting å gjøre med det. De kan jo ikke akkurat gjøre meg et hode kortere bare fordi jeg er litt sent ute. Better late, than never! Men når man ser sånn på det så kan det kanskje være en fordel å faktisk skrive på denne oppgaven da, i stedet for å blogge. Såååå... Ha en fin natt folkens! Det skal jaffal jeg ha...

En blogg om egentlig ingenting, men likevel så mye..

Jeg hører den rytmiske duren av telefonen min som vibrerer mens den ligger på kjøkkenbordet. Jeg tar en rask titt på displayet før jeg bestemmer meg for å svare, noe jeg vanligvis aldri gjør. "For en uvane", vil du kanskje tenke, men jeg er ikke enig i det. Det har faktisk blitt slik at folk ikke lenger forventer at jeg tar telefonen når de ringer. Å ringe meg er en måte å gi beskjed om at de vil snakke med meg, slik at jeg kan ta kontakt når det passer. Det er slik det er, slik det har blitt. Veldig greit egentlig synes jeg :) Men denne gangen tar jeg altså telefonen. "Hva? Kommer du allerede nå? Ahh.. Åkei da.." Jeg drar litt på ordene før jeg trykker på den røde knappen som markerer en slutt på den korte samtalen. Trodde jeg hadde litt bedre tid enn dette. Det tror jeg alltid. Akkurat nå kunne jeg faktisk trenge litt bedre tid også, men det er ikke bare å be om sånt. En avtale er en avtale, tida går bare så mye fortere enn jeg hadde trodd.

Å hvile, - på grønn resept

Jeg må roe ned. Virkelig roe ned. Etter å ha gått på høygir på jobb i hele sommer og på begynnelsen av høsten for å komme skikkelig i gang med studiene, begynner jeg rett og slett å bli utslitt. Nesten som det kosedyret man hadde nå man var liten. Det man dro med seg overalt og som var både høyt og lavt i løpet av en dag. Ja, det er jaffal ikke langt fra. Sånn bortsett fra at man ikke bare kan kjøpe en ny 'meg' hvis jeg blir litt slitt i stoffet eller ørene begynner å løsne.. Kjenner det godt i beina etter å ha løpt byen rundt på jakt etter egentlig ingenting og kjenner det i hodet etter å ha vært sosial hele helga. Ikke minst skjønner jeg det på det faktum at jeg nesten ikke sover lenger. Jeg er jo med på det meste som skjer og gir meg ikke før jeg har gjort enda litt mer enn det som kreves. Men nå er jeg sliten. Og jeg innrømmer det! Og det skjer jo ikke ofte at jeg innrømmer at noe er galt eller at jeg ikke orker. Synes nesten jeg fortjener en applaus for det, eller kanskje ikke. Men nå blir det forandringer her.. Både positivt og negativt. Kanskje mest positivt, ettersom det ikke er noe deilig å føle seg mer eller mindre fullstendig ødelagt til enhver tid. Så dagen i dag har jeg bestemt meg på å bruke på å gjøre INGENTING! Og det skal bli deilig det :) Så...ja, hva skal jeg finne på da? Var visst ikke så lett likevel dette..

16 september

Ja, nettopp. 16 september. Det er dato'en i dag. En søndag, og enda en regnværsdag. Er det noe jeg har glemt? Hmm.. Det føles jaffal sånn.. Jaja.. Ny dag og nye muligheter. God morgen, alle sammen :)

Unloved...?

Jeg ble glemt. Ja, rett og slett glemt. Av min egen familie! Jeg hadde sagt ganske så tydelig at jeg ville være med når de skulle kjøre til flyplassen, men de gadd ikke engang så mye som å stikke hodet innom og si hadet når de gikk. Det gjør de alltid. Derfor vet jeg at jeg ble glemt. Og det føles ikke bra.

*trist meg*

Verdens beste!!

Jeg har verdens beste svigermor. Eller "svigermor" blir vel litt mer riktig å si. For hun har jo egentlig ikke den rollen for meg lenger, selv om det i praksis kommer til å bli sånn fremover likevel. Litt rart, men samtidig veldig koselig.

Grunnen til mitt svigermor-hyllest-innlegg er at jeg var innom hos hans foreldre igjen tidligere i dag. Lørdags-lunsj med min gamle familie :) Det er noen år siden sist vi satt sånn, men det var fremdeles like koselig. Og hun er fremdeles den beste! Syntes det var så koselig å se meg igjen, sa at de hadde tenkt mye på meg, håpet at jeg kom oftere innom fremover og sa at de gledet seg til å se mer til meg. Og ikke minst sa hun at det bare var å si fra hvis jeg trengte noe. Tilbød meg til og med å låne bilen! "Ja, vi har jo flere biler enn vi egentlig trenger, så det er bare å si fra hvis du vil låne den innimellom." Den dama er rett og slett fantastisk... Hva skulle jeg gjort uten..?

Jeg kan jo ikke avslutte dette innlegget uten å ha nevnt svigerfar også. Eller "svigerfar" that is. Han var jo tross alt også tilstede. Mannen jeg tidligere alltid har respektert høyere enn noen annen, sett opp til og nærmest fryktet, viste seg å bare være koselig og imøtekommende. Trodde aldri jeg skulle få oppleve han sånn. Han var som den vanlige mannen i gata, selv om man fremdeles kunne merke at han er en utrolig intelligent mann som er verdt å respektere. Det som virkelig slo meg i dag var den utrolig menneskelige siden ved han. Den siden som jeg bare har hørt om tidligere. Ikke minst å se kjemien han hadde med 'sin bedre halvdel' var utrolig. Jeg har fått tilbake troen på at det finnes en ekte kjærlighet. De to er beviset på akkurat det.

"Velkommen tilbake til familien!" er de mest fantastiske ord jeg har hørt på lenge. Rett og slett fordi det virket så oppriktig ment. Ja, jeg føler meg virkelig velkommen. Gleder meg til å være en del av den gjengen igjen, for dette er folk du vet at ikke kommer til å svikte. Verdens beste familie.

Hverdagens irritasjonsmomenter

Jeg irriterer meg mye for tida. Kanskje for mye, men jeg synes det er greit å irritere seg litt også. Jaffal ettersom jeg vanligvis er en sånn person som bare godtar det som skjer. Ikke godtar hva som helst, men godtar at folk gjør ting på ulik måte. Det er jo sånn det skal være. Men nå er det altså mye som irriterer meg. Som plystring (gjerne høyt, falskt og helt uten at det passer inn), at det er 5 meter lang kø i den éne åpne kassa på butikken, naboer som finner ut at det er greit å ha et nachspiel som holder ca 500 andre ikke-festende naboer våkne hele natta. Og at hun jeg bor sammen med ber meg om å ta oppvasken når jeg ser at den nesten bare består av ting hun har brukt mens jeg ikke har vært hjemme. Ikke at det er noe galt i å ta oppvasken, men jeg vasker helst opp mine egne ting - og mener at det samme burde alle andre gjøre. Det å irritere seg over noen man bor sammen med er vel bare en naturlig del av livet. Jeg er bare glad for at det ikke har kommet før nå. For nå kan jeg faktisk begynne å telle ned. 2 måneder...minus noen dager kanskje. Ny leilighet, nytt sted. Mer plass, mine egne ting. Og ingen som fyller opp oppvaskkummen og ber meg vaske opp...

I nattens mulm og mørke

Det er mørkt ute. Kanksje ikke så rart siden det er midt på natta. Likevel er jeg våken. Helt alene i det stummende mørke. Det er både en deilig følelse, samtidig som det er litt ensomt. Jeg liker egentlig nettene best. Det er bare da jeg virkelig har tid til å tenke, ettersom det bare er da jeg er helt for meg selv. Jeg er vel ikke helt alene, men har følelsen av det likevel. Det er rolig her av den enkle grunn at ingen andre faktisk tenker over at jeg bruker nettene mer effektivt enn dagene. Det er det som er farlig med å studere. Så lenge man gjør det man skal og møter opp på det obligatoriske, så er det ingen som bryr seg om hvordan man disponerer dagene eller snur rundt på døgnet. Farlig. Farlig frihet rett og slett!

Så da sitter jeg her i mørket igjen. Atter en natt. Tenkende. Det er egentlig ikke så mørkt ute heller, selv om det er natt. Jeg vet at et sted langt der ute blinker stjernene på det blå teppet mot meg. Jeg ser så vidt litt av himmelen gjennom sprekken mellom gardinene. Ikke nok til å faktisk se stjernene, men jeg vet likevel at de er der. Det er kanskje derfor jeg ikke føler meg ensom selv om jeg er alene. Jeg har jo alltid selskap i stjernene. På samme måte som det alltid er lys i enden av tunnelen.

Singel

Ja, det er det eneste ordet jeg trenger å si nå. Singel. Det ene ordet forklarer alt. Og igjen er det Facebook som har "skylden". Ikke skylden for at noen har blitt singel, men skylden for at jeg vet dette. Jeg vet fremdeles ikke helt hva jeg mener om dette nettstedet, selv om utfallet forsåvidt var litt mer positivt denne gangen. Tror jeg.

En regnværslørdag

Det regner i dag. Store tunge regndråper henger ned fra nødtrappa på det stygge blå og hvite huset som befinner seg noen meter unna vinduet mitt. Bakken er våt. Det er på en måte litt trist vær, men samtidig så vil jeg ikke kalle det trist. Jeg liker nemlig regnvær. Spesielt når jeg kan sitte sammenkrøllet i senga mi inne og bare se ut på det. Sånn som i dag, eller jaffal sånn som det har vært frem til nå i dag. Men snart må jeg ut. Jeg kan jo ikke bare sitte inne, selv om det er utrolig deilig. Har tilbringt mer eller mindre hele dagen i senga, men nå er det slutt. Spise, dusje, pakke, rydde, gå herfra. Here we go! Heim til ho mor og hennes fantastiske middager. Akkurat sånn en regnværslørdag burde være :)

Vanskelig vennskap

Hvorfor?? Ja, hvorfor...? Det er det eneste spørsmålet jeg har å stille nå.. Hvorfor skal du (ja, jeg snakker om han jeg tidligere har blogget så mye om) plutselig begynne å ta kontakt med meg igjen nå? Har brukt ganske så mye tid på å venne meg til at du ikke lenger var en del av livet mitt siden den dagen i slutten av mai da du tydeligvis bestemte deg for å bare kutte meg ut av livet ditt. Den dagen du sluttet med de koselige meldingene du jevnlig sendte. Den dagen stillheten begynte...

Nå er vi plutselig venner igjen. Etter 3 måneder med stillhet. Ganske så gode venner også virker det som. Venner av den typen som virkelig bryr seg, som følger med gjennom up’s and down’s. Venner av den typen som spør hvordan du har det, ikke bare for å spørre, men fordi man faktisk bryr seg (og, ja, man merker faktisk forskjell!). Venner som om ingenting har skjedd...men det har det faktisk..

Det er vanskelig. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli så vanskelig å være venner. Vanskelig fordi jeg ikke lenger forstår hva du tenker. Vanskelig fordi jeg ikke lenger vet når stillheten kan dukke opp igjen. Men kanskje mest vanskelig fordi jeg ikke vet om jeg helt kan stole på deg igjen. Vanskelig fordi jeg ikke vet hvor jeg har deg.

From Sarah with love <3

For so many years we were friends
And yes I always knew what we could do
But so many tears in the rain
Fell the night you said
That love had come to you
I thought you were not my kind
I thought that I could never feel for you (feel for you)
The passion and love you were feeling
And so you left for someone new (someone new)
And now that you're far and away
I'm sending a letter today

-Chorus-
From Sarah with love
She'd got the lover she is dreaming of
She never found the words to say
But I know that today
She's gonna send her letter to you
From Sarah with love
She took your picture to the stars above
And they told her it is true
She could dare to fall in love with you
So don't make her blue when she writes to you
From Sarah with love

So maybe the chance for romance
Is like a train to catch before it's gone
But I'll keep on waiting and dreaming
You're strong enough to understand
As long as you're so far away (so far away)
I'm sending a letter each day

-Chorus-
From Sarah with love
She'd got the lover she is dreaming of
She never found the words to say
But I know that today
She's gonna send her letter to you
From Sarah with love
She took your picture to the stars above
And they told her it is true
she could dare to fall in love with you
So don't make her blue when she writes to you
From Sarah with love

From Sarah with love
She'd got the lover she is dreaming of
She never found the words to say
But I know that today
She's gonna send her letter to you
From Sarah with love
She's gotta know what you are thinking of
'Cause every little now and then
And again and again
I know her heart cries out for you

From Sarah with love (come on)
She's got the lover she is dreaming of
From Sarah, from Sarah with love
Never found - words to say, ahh
But today, but today
From Sarah with love
She took your picture to the stars above
And they told her it is true
She could dare to fall in love with you
So don't make her blue when she writes to you
From Sarah with love

So don't make me blue
When I write to you
From Sarah with love.

Facebook

Nå for tiden bruker alle Facebook. Jeg er også en av alle. Jeg liker ikke å følge strømmen, men gjorde det denne gangen også. Dessverre... Lenge så jeg på Facebook som en positiv ting. Det var en ypperlig mulighet til å følge med på hva som skjedde med venner og kjente. På godt og vondt. Nå er jeg ikke lenger sikker på hva jeg mener om dette nettstedet. Greit at man har mulighet til å dele informasjon om seg selv med sine venner, men noen ganger kan man også risikere å finne ut ting man helst ikke ville vite. Og ikke minst finne ut ting man jaffal ikke ville få vite på den måten. Er det bedre å vite enn å ikke vite?

Ja, nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo logge inn på Facebook da jeg omsider fikk muligheten. Kikket litt på hva som var skjedd på min egen side siden sist og snakket litt med venner. Etter en stund følte jeg virkelig at jeg hadde fått med meg det meste av ”siste nytt”, men jeg hadde jo tross alt vært borte derfra en stund så jeg klikket meg inn på ulike venner og leste gjennom wall’en deres og kikket på bilder.

Alle som bruker Facebook selv vet hvordan siden ser ut når man går inn på sin egen profil. Under ditt eget profilbilde ligger en snartvei til dine venner, hvor det blant annet er bilder av seks forskjellige mennesker du har lagt til som venner. Det er ofte disse bildene som får meg til å gå inn på profilen til folk jeg kjenner. Det var også det som skjedde denne dagen, da jeg klikket meg inn på profilen til et menneske som tidligere er omtalt mye på denne bloggen. Ja, det er ikke vanskelig å gjette hvem jeg snakker om (sånn bortsett fra at ingen egentlig vet akkurat hvem jeg snakker om)... Og det var der det stod. Det jeg har fryktet siden stillheten inntraff, men ikke egentlig ville vite.. ”Relationship Status: In a Relationship”

Ja... Hva sier man egentlig til sånt? Hvordan skal man reagere? Dette var riktig nok noe jeg sånn halvveis hadde visst en stund, men nå var det virkelig bekreftet. Og det var ikke en god følelse jeg hadde i kroppen da jeg lot nyheten synke inn.

Tenk hvordan ting ville vært uten Facebook i denne situasjonen. Ja, jeg hadde kanskje basert en del av livet mitt på en løgn, men ”tar du løgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme”... Saken er nemlig den at jeg hadde det bedre når jeg ikke visste. Ikke bare er jeg skuffet over hvordan denne ”greia” mellom oss endte, men jeg er også skuffet over han. Skuffet over at han faktisk ikke var mann nok til å si noe til meg, noe han før eller siden måtte gjort hvis det ikke var for Facebook. Nå vet jeg riktig nok ikke om det var slik at det var meningen at jeg skulle få vite det på denne måten, eller meningen at jeg skulle få vite noe i det hele tatt. Det jeg derimot vet er at det gjorde situasjonen vanskeligere for meg. Og han slapp unna på en billig måte, selv om han kanskje ikke vet det selv ennå.

Hele situasjonen i seg selv er ganske syk. I det minste slik jeg ser den fra her jeg sitter med alle inntrykkene. Ikke bare har jeg ødelagt forholdet mitt til et fantastisk menneske, men jeg har også ødelagt forholdet mitt til Facebook. Jeg bruker fremdeles denne siden til å følge med på hva som har skjedd med kjentfolk, men må innrømme at jeg selv har blitt mye mer kritisk til hva jeg skriver der. Det er tross alt ikke all informasjon som er nødvendig å dele med folk man egentlig ikke kjenner..


19 juni/25 juni 2007

Stillheten 2

”It’s been seven hours and fifteen days, since you took your love away..” Ja, hvem kjenner vel ikke til disse ordene?

Cinnead O’Connors sang fra det glade 90-tallet. Akkurat nå minner disse ordene meg om deg. Ikke fordi jeg har hørt mye på sangen den siste tida, men fordi jeg kan se mye av meg selv i henne når hun synger. Det har nemlig vært stille fra deg en stund nå. En lang stund. For lenge, dersom du spør meg. Men jeg er vel egentlig ganske inhabil i denne saken... 23 dager. Det er lenge det. Ikke lenge i den store sammenhengen, men lenge hvis man venter på noe. Og spesielt siden du sa at jeg ikke hadde ødelagt noe den natta. Jeg vet ikke lenger om jeg burde trodd på de ordene dine...

Du sa at du ikke var en player, men oppførselen din nå tyder jo på nettopp det. Jeg har inntrykket av at jeg var interessant så lenge du kunne få meg, så lenge jeg var tilgjengelig for deg. Når jeg så ikke gav deg det du ville fikk jeg bare en kald skulder. Det gikk fra å være fint mellom oss, en tid med mye kontakt og søte meldinger til en endeløs stillhet. Den gnagende stillheten. Jeg føler meg ikke lenger så ensom, men mer sårbar. Selv om livsmottoet innebærer at man skal elske som om man aldri har blitt såret, er jeg likevel reddere enn noen gang for å gi for mye av meg selv.

Akkurat nå er jeg faktisk glad for at jeg ikke gav deg stort mer enn selskapet den natta. Når jeg ser åssen du behandler meg etter det, kan jeg bare tenkte meg hvordan ting ville vært mellom oss hvis det faktisk hadde skjedd noe... Eller? Dette er sånt man bare kan spekulere i, men jeg kommer nok ikke til å legge tanken død på en stund. Det er en tanke som har tatt mye tid, en tanke som gjør vondt. En rar tanke. En stor tanke. En umulig ting å spekulere i nå, rett og slett fordi bare du vet svaret. Svaret ligger et sted i stillheten din.

Jeg har bestemt meg for å la stillheten seire i denne omgangen. Du sa at du nok ikke kom til å prøve deg på no sånt en gang til etter en avvisning, men jeg hadde likevel ikke trodd at det skulle bety total stillhet. Vel, goes around, comes around. Two can play this game ;) Hadde jeg bare visst hvordan det perfekte spillet skulle spilles, så hadde alt vært så mye enklere. Det enkleste hadde vel egentlig bare vært å glemme deg og gå videre. Prøve på nytt og lære av det som har skjedd. Enkelte feil kan man ikke rette opp i og da kan det være like greit å begynne på nytt med blanke ark.

Jeg kommer nok likevel ikke til å gå videre med det første.. ”Cause nothing compares to you.”



15 juni 2007

Stillheten

Ingenting skjedde den natta. Ja, du husker kanskje natta da vi vandret sammen over brua? På vei hjem, mot ditt hjem. Den natta hvor blikkene, avstanden og de små berøringene sendte meg til til himmelen. Det skjedde altså ingenting. Ingenting annet enn hva som har skjedd før. Likevel skjedde det mye. Ikke der og da, men i ettertid.

Jeg lurer stadig på hva som gikk galt. Hvorfor ble den gode tonen mellom oss borte? Alt virket så bra, så lovende. Så ble det plutselig stille. Den gnagende stillheten. Den stillheten som gjør at man føler seg ensom uansett hvor stor folkemengde man befinner seg i. Jeg kikker stadig på mobilen. Fremdeles stille...

Onsdagen, den sjebnesvangre onsdagen. Sa jeg noe galt? Jeg vet det var noe du reagerte på. Tydeligvis meg, selv om du ikke kunne si det. Ikke ville si det kanskje. En uke med stillhet. Noe må det jo være. Ikke at det er første gang at vi mister kontakten. Det samme skjedde i april. Da kjente jeg deg ikke på samme måte, la ikke like mye i det. Det er verre nå. Nå som jeg innser at jeg virkelig har falt for deg.

Å falle, ja. Det gjør vondt. Jeg har lært at hvis man vil vinne noe, så må man satse. Ta løpefart og kaste seg ut i det. Gjør man noe halvveis er det lettere å mislykkes, og da gjør det enda mer vondt. Dette gjelder ikke bare kjærligheten, men mer generelt. Man må tørre å satse, tørre å gi en del av seg selv til andre, tørre å stole på at du har oddsene på din side. For man er vel ikke riktig klok hvis man kaster seg utfor en klippe og tror at det vil gå bra uansett åssen det ser ut der man lander? Det er hvertfall ikke det jeg tror, og denne gangen så landingsmulighetene ganske så bra ut. Faktisk overraskende bra. Men så feil kan man ta. Love makes blind.

Jeg løp, jeg satset, jeg hoppet og jeg falt. Det gjorde vondt. Det gjør faktisk fremdeles vondt. En hel uke med taushet. Er det alt jeg fortjener fra deg?

Det skjedde ingenting den natta. Kanskje det er nettopp det som ble galt?

En kvinnes behov

*Hun trenger oppmerksomhet fra en som bryr seg om henne.

*Hun trenger hjelp fra en som har lyst til å tilfredstille behovene hennes.

*Hun trenger perioder da hun slipper å tenke på hva alle andre ønsker, og da noen istede som tenker på hva hun vil ha.

*Hun trenger noen som vet hva hun liker og som legger planer slik at hun ikke engang trenger å tenke.

*Hun trenger noen som forutser hva det er hun trenger og ønsker seg, og som tilbyr henne hjelp uten at hun trenger å spørre.

*Hun trenger noen som legger merke til henne, elsker henne og beundrer henne.

*Hun trenger noen som savner henne og begjærer henne.

*Hun trenger å elske uhemmet og å stole på at hun vil bli elsket tilbake.

*Hun trenger at noen bryr seg om hennes velbefinnende, forstår hva hun gjennomgår og erkjenner verdien i følelsene hennes.

*Hun trenger å ha noen å betro seg til som hun kan stole på, og som ikke misbruker tilliten hennes ved å avsløre hemmelighetene hennes for andre.

*Hun trenger noen som betrakter henne som spesiell.

*Hun trenger noen som kan hjelpe henne i hverdagen, slik at hun ikke føler at hun må gjøre alt selv.

*Hun trenger noen som hun kan ha lidenskapelig intimitet sammen med.

Losing my best friend...

I wish I could do this the way you do. Just shut of all my feelings.. Thanks for everything. You'll always be the love of my life.

< /3 < /3 < /3



Amiel - Lovesong

Thanks, you've been fuel for thought
Now I'm more lonely than before, but that's okay
I've just ready-made another stupid love song

< /3

Close to you

Lørdag natt. To mennesker. Vandrende over brua på vei hjem fra byen, snakkende om alt og ingenting. To mennesker. Tilsynelatende gode venner, men omverdenen vet ikke at de knapt kjenner hverandre. De har riktig nok hatt en del kontakt de siste to månedene, men man kan likevel ikke si at de kjenner hverandre. Ikke på det planet, ikke på den måten.

Lørdag natt. Bare en time senere. To mennesker i samme seng. Fremdeles snakkende, nå med en mer flørtende tone. Usikre blikk. Forsiktige berøringer. Man ønsker så mye mer, men tør ikke å vise det helt. Redd for avslag. Redd fordi man ikke kjenner hverandre. Likevel så nære hverandre i det blikkene møtes. To sjeler, en tanke. To mennesker, du og jeg.

Søndag morgen. En hånd strekker seg tvers over senga. Berøringen gir meg frysninger på ryggen. Frysninger av den gode typen. Jeg snur meg og to blikk møtes. Usikkerheten kan føles i lufta mellom oss. Uansett hvilke ord som bryter stillheten vil det bli feil. Jeg trekker meg forsiktig nærmere deg. Det lure smilet ditt sier så mye, men avslører samtidig ingenting. Du drar meg tettere inntil deg, legger de varme armene dine rundt kroppen min. Følelsen av trygghet. Tilhørighet. Leppene våre møtes forsiktig, litt nølende. Det føles riktig. Det er her jeg hører hjemme..

Long time, no see..

Det har gått nesten et år siden jeg opprettet denne bloggen. Dessverre har den ikke blitt like mye brukt som jeg hadde i tankene den vakre maidagen jeg følte meg så inspirert. Ikke fordi det ikke har skjedd så mye det siste året, men kanskje heller fordi jeg har vært travelt opptatt med andre ting, og ikke minst opptatt med å skrive på min andre ikke-anonyme-blogg. Det er faktisk litt enklere å kunne blogge om dagligdagse hendelser og kunne nevne navn, steder og tider. Og ikke minst føles det bedre å få respons. Ja, jeg skriver rett og slett mer for andre enn for min egen del der.. Men denne bloggen er likevel langt fra glemt. Tenkte jeg skulle bruke disse vakre vårdagene (hvor jeg egentlig burde være travelt opptatt med å lese til eksamen) til å ta et tilbakeblikk på året som har gått. Ikke for andres del, men for å se hva jeg virkelig har fått med meg og lært av det som har skjedd i løpet av året.

Et år eldre, og forhåpentligvis litt klokere...