Stillheten

Ingenting skjedde den natta. Ja, du husker kanskje natta da vi vandret sammen over brua? På vei hjem, mot ditt hjem. Den natta hvor blikkene, avstanden og de små berøringene sendte meg til til himmelen. Det skjedde altså ingenting. Ingenting annet enn hva som har skjedd før. Likevel skjedde det mye. Ikke der og da, men i ettertid.

Jeg lurer stadig på hva som gikk galt. Hvorfor ble den gode tonen mellom oss borte? Alt virket så bra, så lovende. Så ble det plutselig stille. Den gnagende stillheten. Den stillheten som gjør at man føler seg ensom uansett hvor stor folkemengde man befinner seg i. Jeg kikker stadig på mobilen. Fremdeles stille...

Onsdagen, den sjebnesvangre onsdagen. Sa jeg noe galt? Jeg vet det var noe du reagerte på. Tydeligvis meg, selv om du ikke kunne si det. Ikke ville si det kanskje. En uke med stillhet. Noe må det jo være. Ikke at det er første gang at vi mister kontakten. Det samme skjedde i april. Da kjente jeg deg ikke på samme måte, la ikke like mye i det. Det er verre nå. Nå som jeg innser at jeg virkelig har falt for deg.

Å falle, ja. Det gjør vondt. Jeg har lært at hvis man vil vinne noe, så må man satse. Ta løpefart og kaste seg ut i det. Gjør man noe halvveis er det lettere å mislykkes, og da gjør det enda mer vondt. Dette gjelder ikke bare kjærligheten, men mer generelt. Man må tørre å satse, tørre å gi en del av seg selv til andre, tørre å stole på at du har oddsene på din side. For man er vel ikke riktig klok hvis man kaster seg utfor en klippe og tror at det vil gå bra uansett åssen det ser ut der man lander? Det er hvertfall ikke det jeg tror, og denne gangen så landingsmulighetene ganske så bra ut. Faktisk overraskende bra. Men så feil kan man ta. Love makes blind.

Jeg løp, jeg satset, jeg hoppet og jeg falt. Det gjorde vondt. Det gjør faktisk fremdeles vondt. En hel uke med taushet. Er det alt jeg fortjener fra deg?

Det skjedde ingenting den natta. Kanskje det er nettopp det som ble galt?