Lørdag natt. To mennesker. Vandrende over brua på vei hjem fra byen, snakkende om alt og ingenting. To mennesker. Tilsynelatende gode venner, men omverdenen vet ikke at de knapt kjenner hverandre. De har riktig nok hatt en del kontakt de siste to månedene, men man kan likevel ikke si at de kjenner hverandre. Ikke på det planet, ikke på den måten.
Lørdag natt. Bare en time senere. To mennesker i samme seng. Fremdeles snakkende, nå med en mer flørtende tone. Usikre blikk. Forsiktige berøringer. Man ønsker så mye mer, men tør ikke å vise det helt. Redd for avslag. Redd fordi man ikke kjenner hverandre. Likevel så nære hverandre i det blikkene møtes. To sjeler, en tanke. To mennesker, du og jeg.
Søndag morgen. En hånd strekker seg tvers over senga. Berøringen gir meg frysninger på ryggen. Frysninger av den gode typen. Jeg snur meg og to blikk møtes. Usikkerheten kan føles i lufta mellom oss. Uansett hvilke ord som bryter stillheten vil det bli feil. Jeg trekker meg forsiktig nærmere deg. Det lure smilet ditt sier så mye, men avslører samtidig ingenting. Du drar meg tettere inntil deg, legger de varme armene dine rundt kroppen min. Følelsen av trygghet. Tilhørighet. Leppene våre møtes forsiktig, litt nølende. Det føles riktig. Det er her jeg hører hjemme..
No comments:
Post a Comment