Jeg ble glemt. Ja, rett og slett glemt. Av min egen familie! Jeg hadde sagt ganske så tydelig at jeg ville være med når de skulle kjøre til flyplassen, men de gadd ikke engang så mye som å stikke hodet innom og si hadet når de gikk. Det gjør de alltid. Derfor vet jeg at jeg ble glemt. Og det føles ikke bra.
*trist meg*
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
det var litt slemt ja :(
jeg har lest gjennom hele bloggen din nå, og jeg må si at du skriver utrolig bra! veldig fin blogg :)
Post a Comment