En blogg om egentlig ingenting, men likevel så mye..

Jeg hører den rytmiske duren av telefonen min som vibrerer mens den ligger på kjøkkenbordet. Jeg tar en rask titt på displayet før jeg bestemmer meg for å svare, noe jeg vanligvis aldri gjør. "For en uvane", vil du kanskje tenke, men jeg er ikke enig i det. Det har faktisk blitt slik at folk ikke lenger forventer at jeg tar telefonen når de ringer. Å ringe meg er en måte å gi beskjed om at de vil snakke med meg, slik at jeg kan ta kontakt når det passer. Det er slik det er, slik det har blitt. Veldig greit egentlig synes jeg :) Men denne gangen tar jeg altså telefonen. "Hva? Kommer du allerede nå? Ahh.. Åkei da.." Jeg drar litt på ordene før jeg trykker på den røde knappen som markerer en slutt på den korte samtalen. Trodde jeg hadde litt bedre tid enn dette. Det tror jeg alltid. Akkurat nå kunne jeg faktisk trenge litt bedre tid også, men det er ikke bare å be om sånt. En avtale er en avtale, tida går bare så mye fortere enn jeg hadde trodd.