Det er mørkt ute. Kanksje ikke så rart siden det er midt på natta. Likevel er jeg våken. Helt alene i det stummende mørke. Det er både en deilig følelse, samtidig som det er litt ensomt. Jeg liker egentlig nettene best. Det er bare da jeg virkelig har tid til å tenke, ettersom det bare er da jeg er helt for meg selv. Jeg er vel ikke helt alene, men har følelsen av det likevel. Det er rolig her av den enkle grunn at ingen andre faktisk tenker over at jeg bruker nettene mer effektivt enn dagene. Det er det som er farlig med å studere. Så lenge man gjør det man skal og møter opp på det obligatoriske, så er det ingen som bryr seg om hvordan man disponerer dagene eller snur rundt på døgnet. Farlig. Farlig frihet rett og slett!
Så da sitter jeg her i mørket igjen. Atter en natt. Tenkende. Det er egentlig ikke så mørkt ute heller, selv om det er natt. Jeg vet at et sted langt der ute blinker stjernene på det blå teppet mot meg. Jeg ser så vidt litt av himmelen gjennom sprekken mellom gardinene. Ikke nok til å faktisk se stjernene, men jeg vet likevel at de er der. Det er kanskje derfor jeg ikke føler meg ensom selv om jeg er alene. Jeg har jo alltid selskap i stjernene. På samme måte som det alltid er lys i enden av tunnelen.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Jeg også liker natten bedre enn dagen. Det er en sånn deilig stillhet da. Og hvis jeg er ute, så er det skikkelig fascinerende å se opp på himmelen, og på stjernene. Tenke at de er uendelig langt vekke, men likevel lyser de så sterkt. Jeg kan drømme meg helt vekk jeg! :)
Post a Comment