Noen tanker, sånn sent en søndags kveld..

Kan noen fortelle meg hvorfor jeg blir så lei meg av sånne bagateller?? Bare fordi han visstnok er opptatt (noe som det virker som skjer hver sommer), hvorfor er dette noe som gjør at jeg blir lei meg? Har skikkelig problemer med dette. Det er vanskelig, selv om jeg vet at jeg bare burde gi faen. Hvorfor klarer jeg ikke glemme deg? Hvorfor MÅ jeg kikke etter deg? Hvorfor bryr jeg meg egentlig? Du har aldri vært min, og du vil trolig heller aldri bli min. Likevel klarer jeg ikke helt å slutte å håpe...